Marit Tislevoll Andersen sine hjemmesider-Eventyrsida

Eventyr og gode historier

 

TIL ETTERTANKE, LES DENNE HVIS DU JOBBER MYE

 

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel.

Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn. Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?

Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen.

Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?

Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.

Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?

Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.

Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?

Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

 

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?

 

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger

Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.

Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne

 

Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.

Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren. Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen.

Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

 

Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært.

Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

 

Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

 

 

Den lille røde høna

 

Det var en gang for ikke så lenge siden en gris og ei and og en katt og ei lita rød høne som bodde sammen i et koselig lite hus. Hver dag og hele dagen lang ville grisen bare velte seg i den gjørmete sølepytten sin, anda ville bare svømme i andedammen sin, og katten ville bare sitte i sola og vaske seg selv med den røde tunga si.

Så måtte den kvikke lille røde høna gjøre alt arbeidet i huset.

 

En dag da den lille røde høna vippet omkring ute på tunet og lette etter en feit meitemark til middag, kom hun over et hvetekorn. Dette satte henne på noe.

«Hvem vil plante dette hvetekornet?», ropte hun.

«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.

«Ikke jeg», mol katten, og kvalte en svær gjesp. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

 

Hvetekornet skjøt fram, og grodde og grodde, helt til det var høyt og gyllent og modent.

«Hvem vil skjære hveten?», ropte den lille røde høna.

«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.

«Ikke jeg», mol katten og slikka med tunga. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

 

Snart var hveten ferdig til å males til mel.

«Hvem vil bære hveten til mølla?», spurte den røde høna.

«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.

«Ikke jeg», mol katten og kastet med hodet. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

 

Da hveten kom tilbake fra mølla, var det en liten sekk med fint hvetemel.

«Hvem vil lage melet til brød?», ropte den røde høna.

«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.

«Ikke jeg», mol katten og strøk seg i værhårene. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

 

Snart kunne den lille røde høna ta ut av ovnen det herligste, sprøeste hvetebrødet.

«Hvem vil spise brødet?», ropte hun.

«Jeg vil», grynta grisen og veltet seg opp av sølepytten. «Jeg vil», kvekka anda og padlet ut av andedammen sin.

«Jeg vil», mol katten og tok et siste slikk på potene sine. «Å, nei, det vil dere ikke», sa den lille røde høna.

«Jeg fant hvetekornet. Jeg plantet frøet. Jeg har høstet det modne kornet. Jeg bar det til mølla. Jeg skal spise det selv.»

Og så gjorde hun det.

 

Her er det sikkert mange som kjenner seg igjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å hjelpe til, men alle vil ha når det er noe som skal deles ut...

 

Stormagepus.

 

Det var en gang en kattepus som var så svær til å ete. Så fikk han så stor mage at han ble kalt Stormagepus.

En morgen Stormagepus skulle ut, åt han først ei gryte med graut og et spann med mjølk.

Da han hadde ett, ble han stor og sint. Og så gikk han ut.

 

Da han kom ut på gata, traff han en gatefeier med kost. "God dag, du gatefeier med kost," sa Stormagepus.

"God dag, Stormagepus", sa gatefeieren. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"

"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus.

Og så åt han gatefeieren med kost.

 

Så traff Stormagepus ei mjølkevogn med hest. "God dag, du mjølkevogn med hest," sa Stormagepus.

"God dag, Stormagepus," sa mjølkevogna. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"

"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk og en gatefeier med kost. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus.

Og så åt han mjølkevogna med hest.

 

Da Stormagepus kom litt lenger ned i gata, traff han en bil med personer i.

"God dag, du bil med personer i," sa Stormagepus.

"Tutt-tutt! God dag, Stormagepus," sa bilen. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"

"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest,

og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus. Og så åt han bilen med personer i.

 

Så traff Stormagepus ei sporvogn. "God dag, sporvogn," sa han. "Ding, dang. God dag, Stormagepus," sa sporvogna.

"Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"

"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest og en bil med personer i. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus. Og så gapte han høgt og åt heile sporvogna.

 

Borte i gata traff Stormagepus en spurv, som satt mellom to gjerdespiler.

"God dag, du spurv mellom gjerdespilene," sa pus.

"Pip-pip, god dag, Stormagepus," sa spurven.

"Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"

"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest,

en bil med personer i og ei heil sporvogn. Og nå eter jeg deg," sa Stormagepus.

"Nei, bi litt!" sa spurven og smatt inn mellom gjerdespilene.

Det kunne ikke Stormagepus, for han var blitt så feit. Så måtte han hoppe over.

Men nå var han blitt så tung at han kunne ikke hoppe høgt nok. Så rispa gjerdespilene hol på magen hans.

Og så kom de ut igjen alle sammen. Først ei gryte med graut og et spann med mjølk. Og så en gatefeier med kost,

ei mjølkevogn med hest, en bil med personer i og ei heil sporvogn.

Det var til pass for Stormagepus, så grådig som han var.

 

Vinden og sola.

 

Vinden vifta og blåste mens sola skinte. "Hvem er sterkest av oss to?" sa vinden til sola.

Det gikk en mann på veien, og så ble de enige om å prøve kreftene sine på mannen.

Den som kunne få frakken av mannen, skulle være den sterkeste.

Vinden blåste seg opp til en stor storm. Stormen reiv og sleit i frakken,

men mannen tulla bare frakken enda bedre om seg.

Så kom sola fram. Og den tok til å skinne og varme så godt.

Da ble det hett for mannen, og rett som det var, kasta han frakken.

Så vant sola. Sola milde er sterkere enn vinden ville.

 

Dokka i graset.

 

Det var en gang en konge som hadde tolv sønner.

Da de ble store, sa kongen at de fikk dra ut i verda og finne seg ei kone.

Men hun måtte være så flink at hun kunne spinne og veve og sy ei skjorte på en dag.

Hver av dem fikk en hest og nye klær. Og så dro de ut for å leite etter koner.

Men da de hadde kommet et stykke på veien, ville de ikke ha Askeladden med seg lenger.

Han dugde ikke til noen ting, sa de.

Ja, Askeladden måtte bli igjen, han, det var ikke noen råd for det. Han ble så lei seg at han satte seg i graset

og tok til å gråte. Men da han hadde sittet der ei lita stund, så tok ei av tuene i graset til å røre på seg.

Og fram kom en liten kvit ting. Askeladden så at det var ei ørlita jente.

Hun gikk bort og spurte ham om han ikke ville komme ned og helse på Dokka i graset.

Jo, det ville han, og det gjorde han også.

Da han kom dit ned, satt Dokka i graset på en stol. Hun var så deilig og så fint kledd.

Hun spurte Askeladden hvor han skulle hen. Han sa at de var tolv brødre som skulle ut og finne seg ei kone.

Og hun skulle være så flink at hun kunne spinne og veve og sy ei skjorte på en dag.

"Vil du gjøre det, og vil du være kona mi, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden.

Jo, det ville hun gjerne.

Så tok hun til å spinne og veve og sy skjorta. Og den ble ferdig på en dag, men den var så ørlita.

Den var ikke lengre enn som så ------------------------------------

Askeladden reiste heim med den vesle skjorta.

Men da han kom heim, syntes han det var så leit å komme fram med den, siden den var så lita.

Men kongen sa at han skulle få gifte seg med den vesle kjæresten sin.

Og så reiste Askeladden glad tilbake til Dokka i graset for å hente henne.

 

Da han kom dit, ville han ta Dokka i graset opp på hesten til seg, men det ville hun ikke.

Hun ville kjøre i sin egen vogn og med sine egne kvite hester. Og det gjorde hun.

Men vogna var ei sølvskei, og hestene som drog, var to små kvite mus!

 

Så reiste de, han på hesten og hun i sølvskeia. Askeladden rei heile tida på den andre sida av veien,

for han var så redd han skulle komme til å ri inn på henne som var så lita.

Da de hadde reist et stykke på veien, kom de til et stort vatn.

Der ble hesten til Askeladden redd og skvatt over på den andre sida av veien.

Skeia velta, og Dokka i graset falt i vatnet.

Askeladden ble så lei, men rett som det var, kom en havmann opp med henne.

Og nå var hun som et annet voksent menneske og mye deiligere enn før.

Så satte han henne framfor seg på hesten og rei heim.

 

Da Askeladden kom heim, var brødrene der og. De hadde hver sin kjæreste med seg.

Men de var så stygge og fæle! Slemme var de også!

Og de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien.

På hodet hadde de noen hatter som var malt med sot, og det hadde rent av hattene ned over ansiktet på dem,

så de var blitt enda styggere.

Da kongen fikk se kjæresten til Askeladden, ble han så glad i dem begge at han jagde alle de andre på dør.

Så holdt Askeladden bryllup med Dokka i graset, og så levde de vel i lang, lang tid.

Og er de ikke døde, så lever de ennå.