Bytting av hofte i 2003 og 2020, og noe bakgrunnshistorie.

Tekst under galleriet. Kjente lite til den nye hofta i 2021 og videre.

Fra 1961 og framover.

Jeg ble født som en litt stor baby på 5 kg etter slåtten i 1961. Da jeg var rundt et år gammel fant legene ut at jeg hadde hoftedysplasi på begge sider. Jeg var bare 15 måneder gammel da jeg ble lagt inn på Kysthospitalet i Hagevik første gang. Det ble mitt andre hjem i mange år, eller mitt første? Jeg ville aldri bli med mine foreldre da de kom og henta meg.

Etter mange år og en del operasjoner fikk jeg noen års pause. Fra 1975 til rundt 2000 var hoftene nesten uten smerter. Har aldri vært i så god form som da jeg var gravid.

Rundt 2001 begynte venstre hofte å bli vond, men jeg visste ikke at jeg kunne få ny. Er ikke den som går så ofte til legen, siden jeg nesten alltid er frisk. I 2003 solgte jeg en minigrisunge til ei dame i Fredrikstad. Vi prata om mye rart, så sa ho plutselig at noen burde gitt meg ei kule!! Hva galt har jeg gjort nå, tenkte jeg...

Dama var lege og mente hoftekule... puh. Jeg skulle ikke skytes. 

Ho fikk meg inn i køen og fiksa alt uten å ta et øre for det.

Jeg ble lagt inn på Ski sykehus og operert 1. september. Ei stund etter jeg våkna sa legen at jeg trengte blodoverføring. Jeg var kald og klam. Han var redd jeg skulle gå i sjokk. Det ble 3 poser blod. Noen dager seinere fikk jeg høy feber. Jeg hadde fått infeksjon i såret. Intravenøs antibiotika, morfin og opp og gå. Har aldri likt å være rusa, men nå skulle jeg rusle rundt i gangene i morfinrus? Det ble ikke så lange turer før jeg var tilbake under dyna.

Etter 10 dager ble jeg sendt på rehabilitering, fortsatt litt småbrisen. Det var som å havne på gamlehjem, med lite mat og ikke så mye trening heller. Fikk en del regler som gjorde at jeg lurte på om de mente jeg skulle sette meg i gyngestolen med strikketøy og vente på at livet skulle gå over.

Første regel var å ikke belaste mer enn 35 kg de første 3 månedene. Jeg skulle heller ikke krysse beina, eller bøye mer enn 90 grader. Ingen sa at alt dette kun var for de første 3 månedene. Jeg har levd veldig forsiktig i 17 år!!

Våren 2020 og framover.

Jeg var i veldig god form, gikk lange turer og var klar for en aktiv sommer på småbruket, så smalt det i høyre hofta.

Plutselig var det noe som forskjøv seg inni der og høyre bein var 2,5 cm kortere enn venstre. En naprapat fikk dratt beinet på plass igjen, men jeg visste at jeg måtte få gjort noe, selv om det var mye korona rundt omkring.

Lege, røntgen, blodprøver og hofteskole, så var jeg klar.

9. desember klokka 11 ble jeg trilla inn på operasjonsrommet på sykehuset i Moss.

De fant blodårene i begge hendene, så husker jeg ikke mer før jeg våkna og alt var over.

Jeg ble liggende på oppvåkninga til jeg hadde fått følelse i beina igjen. Da måtte jeg opp og stå. Det ble ikke noe mer enn det. Etterpå fikk jeg komme tilbake til rommet mitt. Da fikk jeg endelig litt mat. Seinere på dagen måtte jeg prøve å gå noen skritt.

Dagen etter kunne jeg gå litt aleine med krykker og to dager etter operasjonen reiste jeg hjem. Etter det gikk det veldig raskt framover.

Ei uke etter kan jeg gå over kjøkkengolvet uten krykker, men det er best å bruke begge krykkene noen uker. Det er så stor forskjell på operasjonen i 2003 og 2020!! Første gang fikk jeg bakre inngang med veldig mye restriksjoner og lang tid på krykker. 2020 med framre inngang og ingen regler. Hør på kroppen og gjør det som føles greit.

Det er helt normalt å være støl noen uker etter operasjonen.

Jeg var redd, men ble fort veldig optimistisk. Dette var en kjempefin opplevelse sammenligna med den i 2003.

Dag 8 og 9 gikk bruken av smertestillende ned. Det holder med 200 mg Ibux et par ganger daglig. Det gjør heller ikke vondt å snu seg over på den opererte sida om natta. Det er litt som å sove på et stort blåmerke, men går greit når jeg ligger stille.

Lillejulaften tok jeg stingene, eller stiftene. Endelig kan jeg dusje så mye jeg vil.

Julaften var første dagen jeg kunne legge meg uten noe smertestillende, men jeg må ta blodfortynnende noen uker til.

Sykehuset i Moss sendte meg hjem med et par brett Albyl-E. Jeg slapp å ta sprøyter med blodfortynnende i magen.

Det ER viktig å bruke krykkene i 4-6 uker, minst. Alt dette skal gro skikkelig sammen og kroppen skal finne tilbake til styrken og balansen. 

Bruk god tid. Jeg tror vi har mye igjen for det seinere. Blir også mye sterkere i armene av å gå turer med krykker, så dette er trening for hele kroppen.

Etter nesten fire uker kjenner jeg at styrken begynner å komme tilbake.

Jeg har tatt 15-20 minutter på ergometersykkelen nesten hver dag. Prøver også å gå tur når det er bra vær. Kroppen føles fortsatt støl, men noe kommer av kaldt vær. Det hjelper med 200 mg Ibux en halvtime før jeg går tur. Bruker ikke noe ellers nå.

9. januar - 1 måned etter operasjonen. Har slutta med krykker inne. I dag ble det en tur med kattene rundt gården + 40 minutter på ergometersykkelen. Føler meg sterkere og mindre stiv. Ingen Ibux i dag.

22. januar - 6-ukerskontroll. Alt var veldig bra, men sidemusklene var litt stive. Fikk råd om å bruke treningsstrikk rundt leggene og gå sidelengs, gjerne til musikk.

Etter 7 uker gikk jeg opp ett hakk på tyngden på ergometersykkelen, opp til et hakk jeg ikke klarte før jeg fikk vondt i hofta. Dette begynner jeg å like.

9. februar 2021 - to måneder etter:

Denne vinteren har gjort kroppen veldig stiv, men den nye hofta merker jeg veldig lite til. Jeg har ikke fått trena noe ute. Det har vært for kaldt, og så er det denne koronaen. Regner med at alt blir mye bedre når vårarbeidet begynner på småbruket.

Skulle hatt en gårdsgutt med litt styrke. Mye tungt arbeid om våren.

26. februar - orker ikke mer ergometersykkel. Nå begynner utelivet. Det gir både trening for hele kroppen, er mindre kjedelig og mye mer nyttig. Kroppen trives, men den hofta fra 2003 må jeg kanskje få gjort noe med. Den nye er bare helt topp!!

9. mars - 

3 måneder siden jeg bytta hofte i dag. Flere spør meg om jeg kommer til å bli som andre nå. Er det viktig for DEG? Jeg vokste nesten opp på sykehus og hadde det så bra der at jeg tok arbeidsukene mine på ungdomsskolen på samme sykehuset.

Jeg har ingen tatoveringer, men mange arr etter det virkelige livet, men jeg er god nok. Jeg er meg og er så heldig at jeg har opplevd og lært veldig mye de fleste aldri kommer borti. Jeg har aldri vært som andre og lover å ikke bli det.

Der andre jenter valgte håndarbeid og tysk på skolen, valgte jeg sløyd og kjøkken. Jeg måtte stå på kjøkkenet og lage mat og vaske opp, mens mine brødre fikk hesje og kjøre traktor. Likte ikke å bli urettferdig behandla. Nå gjør jeg som jeg vil og lever slik jeg trives med. Det viktigste er vel ikke om hoftene mine blir helt som dine, men at jeg ikke har vondt? Hvorfor er feil på hoftene verre enn å bruke briller? Svigersønnen min sier at nå er jeg halvt robot, men de er jo kjempesmarte. Livet er godt og jeg har alltid gjort det beste ut av mitt. Er og blir vanskelig å dressere, men jeg er meg selv, helt uten sminke og jåleri.

6. april - Føler meg i bra form de dagene det ikke er iskaldt. Da blir kroppen stiv, men noen strikkedager er bra å ta med seg. Snart er det sommer med soling og utedusj og mye koselig trim på gården. Koronaen gjør at jeg ikke ser folk, men den må vel gå over?

18. oktober - Jeg har glemt den nye hofta og jobba ute i hele sommer, men den venstre har plaga meg en del. Nå har jeg vært hos legen og skal snart på røntgen, så er jeg vel i gang igjen. Jeg kan ikke ønske meg ny hofte til jul hvert år, så jeg håper dette blir siste operasjon på lenge.

Her ble det pause. Den venstre hofta var ikke slitt, sa legen. Det var litt svak sidemuskulatur, så det kan hjelpe mye med bare trening. Godt å slippe kniven i koronatida.

Juli 2023 - fortsatt bra, men merker godt værforandring. Har ikke vært flink nok til å trene. Det blir for lite aktiviteter om vinteren, men hjelper litt om sommeren. Da er det mye allsidig trening på småbruket.