Eventyr og andre historier
En veldig viktig historie for alle som kaster fra seg metall i naturen
Hei du, ja du ja, har du lyst til å høre historien min?
Jeg heter Ferdinand, er nok oppkalt etter han kule oksen som var så glad i blomster Jeg har riktignok ikke holdt på med sånn blomstersniffing unntatt de gangene vi får ferskt gress på forbrettet da.
Jeg ble født 13. oktober i fjor, mamman min var kvige. Altså hun hadde ikke hatt kalv før, jeg var hennes førstefødte og jeg ble født ute blant alle tantene mine. Jeg var kjapt på beina, en stor flott oksekalv.
Plutselig kom det noen rare dyr med bare to bein og hentet meg, jeg ble litt skeptisk da. Men mamma godsnakket med meg og sa vi skulle i fjøset, det var det tryggeste stedet på hele jorda.
-Der er det svalt når sola steker, ly for vær og vind og masse mat til oss.
Vel inne i fjøset ble jeg plassert sammen med mamma i en binge, mett og god sovnet jeg i halmen. Når jeg voknet igjen var mamma borte! Mamma ville ut igjen så disse rare dyra med to bein hadde sluppet henne ut.
-Jeg må lete! Mamma hvor er du??? Jeg kjente redselen komme krypende så jeg kravla meg opp på de lange beina, ålte meg gjennom ei glipe i bingen og møtte noen tanter.
-Mamman din er ute, skal vi følge deg? Vise deg vei kanskje?
-Mamma, mamma hvor er du??
Jeg ramlet ut gjennom døra og stavret videre mens jeg ropte på mamma. Steg for steg, opp en bakke og ramla til slutt overende, totalt utslitt.
Der kom disse rare dyra igjen.
-Neimen er det her du er da? Huff du kan jo ikke ligge her, kom nå skal jeg bære deg inn igjen. Nå skal du få mat så blir alt bedre.
Jeg fikk mammamelk, det er jeg helt sikker på, selv om den var fra flaske.
Månedene gikk, mamma ble glemt og erstattet med lekekamerater i ei stor lekegrind. Her fikk vi alle melk, kraftfor og gress. Disse rare dyra passet på oss hver dag, hadde nytt strø i lekegrinda og gjorde rent hos oss.
En dag var jeg ikke helt i form, det var så tungt å puste og kroppen kjentes så varm ut, jeg ville helst bare sove.
-Neimen er du syk da lille venn? Nå tror jeg vi må ringe dyrlegen.
Hva dyrlegen var visste jo ikke jeg, men det kom en fremmed tofoting. Han puttet noe i rompa mi, også fikk jeg et stikk i halsen. Et sånt stikk fikk jeg i flere dager men formen den ble mye bedre. Og vipps var jeg gode gamle Ferdinand som hoppet rundt i bingen.
Etter hvert som jeg og lekekameratene vokste til ble vi flyttet på i fjøset, vi fikk bedre plass. Positivt å bli større for vi fikk mere kraftfor, det er nesten som å få lørdagsgodteri hver dag. Atpåtil fikk vi 2 ganger hver dag. Selv om vi ble større passet disse tobeinte dyra på oss hver dag, det var klapp og kos, varmt og tørt så livet var egentlig ganske ok.
I går fikk vi noe ekstra godt gress på forbrettet. Jeg spiste og spiste til jeg var stapp mett men strakk meg etter litt til.
-Auuu, hva var det? Det var noe som gjorde vondt. Jeg skyndte meg og tygget det raskt før det forsvant ned i magen min.
Det føltes litt rart ut og utover dagen ble det vondt i magen.
Når de to beinte kom i fjøsen på kvelden snakket de sammen og så på noe som lå på forbrettet, de hørtes sinte ut.
Jeg lå i båsen min og var ikke helt pigg. Men når kraftforet ble servert sto jeg opp og spiste, kanskje det hjalp med mat. Men jeg var ikke sulten og det var så vondt i magen.
Utover natten ble smertene i magen enda verre, jeg la meg og reiste meg. Kanskje prøve å gå litt da? Det dryppet noe fra nesen min......det luktet rart. Jeg la meg i båsen min igjen, det hadde dryppet det samme som fra nesa mi på gulvet der rompa mi hadde vært.
-Hva er det som skjer, jeg føler meg så rar? Det er akkurat som verden snurrer rundt............prøve å hvile li.....
Sakte endres omgivelsene, lyden fra fjøset og de andre dyra blir borte. Jeg føler meg helt pigg igjen, men ingen har stukket meg i halsen. Og jeg er ute, på grønt gress med masse andre dyr. Merkelige greier, hva er som har skjedd??
Litt senere ser jeg menneskene mine som i ei tåke, de skjærer i et dyr som ligger på bakken, det er masse blod.
-Men vent litt, det er jo meg de skjærer i!
-Hei, jeg er jo her og magen min er jo like hel.
De hører meg ikke selv om jeg blåser de i øra.
Opp i lufta holder de noen små metallbiter.............metallbitene som drepte meg. Bare fordi at du ikke gidder ta med deg panteboksene hjem.........................
TENK PÅ FERDINAND NESTE GANG DU KASTER BOKSEN UT AV BILRUTA!
Historien er sann, den skjer dessverre flere ganger hvert år, og jeg blir like forbannet hver gang vi finner blikkbokser i foret.
Man skal ikke menneskeliggjøre dyr, de er og blir dyr men hva må til for at folk skjønner hvor alvorlig dette er?
TIL ETTERTANKE, LES DENNE HVIS DU JOBBER MYE
En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel.
Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn. Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?
Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen.
Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?
Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.
Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?
Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.
Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?
Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!
Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.
Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?
Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger
Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.
Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne
Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.
Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren. Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen.
Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?
Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.
Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært.
Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.
Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.
Den lille røde høna
Det var en gang for ikke så lenge siden en gris og ei and og en katt og ei lita rød høne som bodde sammen i et koselig lite hus. Hver dag og hele dagen lang ville grisen bare velte seg i den gjørmete sølepytten sin, anda ville bare svømme i andedammen sin, og katten ville bare sitte i sola og vaske seg selv med den røde tunga si.
Så måtte den kvikke lille røde høna gjøre alt arbeidet i huset.
En dag da den lille røde høna vippet omkring ute på tunet og lette etter en feit meitemark til middag, kom hun over et hvetekorn. Dette satte henne på noe.
«Hvem vil plante dette hvetekornet?», ropte hun.
«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.
«Ikke jeg», mol katten, og kvalte en svær gjesp. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Hvetekornet skjøt fram, og grodde og grodde, helt til det var høyt og gyllent og modent.
«Hvem vil skjære hveten?», ropte den lille røde høna.
«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.
«Ikke jeg», mol katten og slikka med tunga. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Snart var hveten ferdig til å males til mel.
«Hvem vil bære hveten til mølla?», spurte den røde høna.
«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.
«Ikke jeg», mol katten og kastet med hodet. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Da hveten kom tilbake fra mølla, var det en liten sekk med fint hvetemel.
«Hvem vil lage melet til brød?», ropte den røde høna.
«Ikke jeg», grynta grisen fra sølepytten sin. «Ikke jeg», kvekka anda fra andedammen sin.
«Ikke jeg», mol katten og strøk seg i værhårene. «Nei, nei, så skal jeg», sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.
Snart kunne den lille røde høna ta ut av ovnen det herligste, sprøeste hvetebrødet.
«Hvem vil spise brødet?», ropte hun.
«Jeg vil», grynta grisen og veltet seg opp av sølepytten. «Jeg vil», kvekka anda og padlet ut av andedammen sin.
«Jeg vil», mol katten og tok et siste slikk på potene sine. «Å, nei, det vil dere ikke», sa den lille røde høna.
«Jeg fant hvetekornet. Jeg plantet frøet. Jeg har høstet det modne kornet. Jeg bar det til mølla. Jeg skal spise det selv.»
Og så gjorde hun det.
Her er det sikkert mange som kjenner seg igjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å hjelpe til, men alle vil ha når det er noe som skal deles ut...
Stormagepus.
Det var en gang en kattepus som var så svær til å ete. Så fikk han så stor mage at han ble kalt Stormagepus.
En morgen Stormagepus skulle ut, åt han først ei gryte med graut og et spann med mjølk.
Da han hadde ett, ble han stor og sint. Og så gikk han ut.
Da han kom ut på gata, traff han en gatefeier med kost. "God dag, du gatefeier med kost," sa Stormagepus.
"God dag, Stormagepus", sa gatefeieren. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"
"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus.
Og så åt han gatefeieren med kost.
Så traff Stormagepus ei mjølkevogn med hest. "God dag, du mjølkevogn med hest," sa Stormagepus.
"God dag, Stormagepus," sa mjølkevogna. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"
"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk og en gatefeier med kost. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus.
Og så åt han mjølkevogna med hest.
Da Stormagepus kom litt lenger ned i gata, traff han en bil med personer i.
"God dag, du bil med personer i," sa Stormagepus.
"Tutt-tutt! God dag, Stormagepus," sa bilen. "Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"
"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest,
og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus. Og så åt han bilen med personer i.
Så traff Stormagepus ei sporvogn. "God dag, sporvogn," sa han. "Ding, dang. God dag, Stormagepus," sa sporvogna.
"Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"
"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest og en bil med personer i. Og nå eter jeg deg og," sa Stormagepus. Og så gapte han høgt og åt heile sporvogna.
Borte i gata traff Stormagepus en spurv, som satt mellom to gjerdespiler.
"God dag, du spurv mellom gjerdespilene," sa pus.
"Pip-pip, god dag, Stormagepus," sa spurven.
"Så feit du er rundt munnen da! Hva har du ett i dag?"
"Jeg har ett ei gryte med graut og et spann med mjølk, en gatefeier med kost, ei mjølkevogn med hest,
en bil med personer i og ei heil sporvogn. Og nå eter jeg deg," sa Stormagepus.
"Nei, bi litt!" sa spurven og smatt inn mellom gjerdespilene.
Det kunne ikke Stormagepus, for han var blitt så feit. Så måtte han hoppe over.
Men nå var han blitt så tung at han kunne ikke hoppe høgt nok. Så rispa gjerdespilene hol på magen hans.
Og så kom de ut igjen alle sammen. Først ei gryte med graut og et spann med mjølk. Og så en gatefeier med kost,
ei mjølkevogn med hest, en bil med personer i og ei heil sporvogn.
Det var til pass for Stormagepus, så grådig som han var.
Vinden og sola.
Vinden vifta og blåste mens sola skinte. "Hvem er sterkest av oss to?" sa vinden til sola.
Det gikk en mann på veien, og så ble de enige om å prøve kreftene sine på mannen.
Den som kunne få frakken av mannen, skulle være den sterkeste.
Vinden blåste seg opp til en stor storm. Stormen reiv og sleit i frakken,
men mannen tulla bare frakken enda bedre om seg.
Så kom sola fram. Og den tok til å skinne og varme så godt.
Da ble det hett for mannen, og rett som det var, kasta han frakken.
Så vant sola. Sola milde er sterkere enn vinden ville.
Dokka i graset.
Det var en gang en konge som hadde tolv sønner.
Da de ble store, sa kongen at de fikk dra ut i verda og finne seg ei kone.
Men hun måtte være så flink at hun kunne spinne og veve og sy ei skjorte på en dag.
Hver av dem fikk en hest og nye klær. Og så dro de ut for å leite etter koner.
Men da de hadde kommet et stykke på veien, ville de ikke ha Askeladden med seg lenger.
Han dugde ikke til noen ting, sa de.
Ja, Askeladden måtte bli igjen, han, det var ikke noen råd for det. Han ble så lei seg at han satte seg i graset
og tok til å gråte. Men da han hadde sittet der ei lita stund, så tok ei av tuene i graset til å røre på seg.
Og fram kom en liten kvit ting. Askeladden så at det var ei ørlita jente.
Hun gikk bort og spurte ham om han ikke ville komme ned og helse på Dokka i graset.
Jo, det ville han, og det gjorde han også.
Da han kom dit ned, satt Dokka i graset på en stol. Hun var så deilig og så fint kledd.
Hun spurte Askeladden hvor han skulle hen. Han sa at de var tolv brødre som skulle ut og finne seg ei kone.
Og hun skulle være så flink at hun kunne spinne og veve og sy ei skjorte på en dag.
"Vil du gjøre det, og vil du være kona mi, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden.
Jo, det ville hun gjerne.
Så tok hun til å spinne og veve og sy skjorta. Og den ble ferdig på en dag, men den var så ørlita.
Den var ikke lengre enn som så ------------------------------------
Askeladden reiste heim med den vesle skjorta.
Men da han kom heim, syntes han det var så leit å komme fram med den, siden den var så lita.
Men kongen sa at han skulle få gifte seg med den vesle kjæresten sin.
Og så reiste Askeladden glad tilbake til Dokka i graset for å hente henne.
Da han kom dit, ville han ta Dokka i graset opp på hesten til seg, men det ville hun ikke.
Hun ville kjøre i sin egen vogn og med sine egne kvite hester. Og det gjorde hun.
Men vogna var ei sølvskei, og hestene som drog, var to små kvite mus!
Så reiste de, han på hesten og hun i sølvskeia. Askeladden rei heile tida på den andre sida av veien,
for han var så redd han skulle komme til å ri inn på henne som var så lita.
Da de hadde reist et stykke på veien, kom de til et stort vatn.
Der ble hesten til Askeladden redd og skvatt over på den andre sida av veien.
Skeia velta, og Dokka i graset falt i vatnet.
Askeladden ble så lei, men rett som det var, kom en havmann opp med henne.
Og nå var hun som et annet voksent menneske og mye deiligere enn før.
Så satte han henne framfor seg på hesten og rei heim.
Da Askeladden kom heim, var brødrene der og. De hadde hver sin kjæreste med seg.
Men de var så stygge og fæle! Slemme var de også!
Og de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien.
På hodet hadde de noen hatter som var malt med sot, og det hadde rent av hattene ned over ansiktet på dem,
så de var blitt enda styggere.
Da kongen fikk se kjæresten til Askeladden, ble han så glad i dem begge at han jagde alle de andre på dør.
Så holdt Askeladden bryllup med Dokka i graset, og så levde de vel i lang, lang tid.
Og er de ikke døde, så lever de ennå.
Tommeliten
Det var en gang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.
Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg.
Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget.
Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. «Pip, pip!» sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. «Pip, pip!» sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten.
Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa «Pip, her er jeg!» og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den.
Moren tok ham nå og puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kune bryte arta.
Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.
Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet.
Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten.
Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.
Tommelise
Det var en gang en kone som så gjerne ville ha et bittelite barn, men hun visste ikke hvor hun skulle få det fra. Så hun gikk til en gammel heks og sa: “Jeg ville så inderlig gjerne ha et lite barn, kan du hjelpe meg?
“Det er ingen sak, svarte heksa. “Her har du et byggkorn, legg det i en blomsterpotte, så skal du snart få se noe rart!”
kona gikk hjem, sådde byggkornet, og straks vokste det opp en stor nydelig blomst. Det så akkurat ut som en tulipan, men bladene lukket seg tett sammen som om den ennå var i knopp.
“For en nydelig blomst!” sa konen og kysset den på de pene røde, gule bladene, men idet hun kysset den, kom det et kraftig smell fra blomsten, og så åpnet den seg. Midt inni blomsten på den grønne frøstolen satt det en bitte liten pike så fin og yndig, bare en tomme lang, og derfor kalte de henne Tommelise.
Et nydelig, lakkert valnøttskall fikk hun til vugge, blå fiolblader var madrasser, og til dyne fikk hun et rosenblad. Der sov hun om natten, men om dagen lekte hun på bordet, hvor konen hadde satt en tallerken som hun hadde lagt en hel krans med blomster rundt. Her fløt et stort tulipanblad, og på det måtte Tommelise sitte og seile fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Hun hadde fått to hvite hestehår å ro med. Det så riktig fint ut.
En natt hun lå i den pene sengen sin, kom det en fæl padde hoppende ut av vinduet. Padden, som var så stygg, stor og våt, hoppet rett ned på bordet hvor Tommelise lå og sov under det røde rosenbladet.
“Det var da en deilig kone til sønnen min” sa padden, og så tok hun tak i valnøttskallet som Tommelise sov i, og hoppet bort med henne, gjennom ruten og ned i hagen.
Der rant det en stor, bred elv, Her bodde padden med sønnen sin. Hu! Han var så stygg og fæl, “Koax, koax, brekke-ke-keks!” - det var alt han kunne si da han så den nyndelige piken i valnøttskallet.
“Ikke snakk så høyt, da våkner hun!” sa den gamle padden. Vi setter henne ut i elven på et av de brede vannlinjebladene, for henne som er så liten, er det som å komme på en øy. Derfra kan hun ikke rømme heller, mens vi gjør i stand stasstuen nede under mudderet, der dere skal bygge og bo!”
Den bitte lille stakkaren våknet tidlig om morgenen, og da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte så sårt, for det var vann på alle sider av det store grønne bladet, og hun kunne ikke komme seg i land.
Den gamle padden svømte med den stygge sønnen sin ut til bladet der Tommelise sto. “Her kan du se sønnen min, han skal være mannen din, og dere skal bo så fint nede i gjørma!”
Tommelise satt helt alene og gråt på det grønne bladet, for hun ville ikke bo hos den fæle padden eller ha den ekle sønnen hennes til mann.
Fiskene i bekken syntes synd på Tommelise som måtte leve med de stygge paddene, så de samlet seg rundt stilken på bladet og gnagde over. Vannliljebladet fløt nedover elven, bort med Tommelise, langt bort, der hvor padden ikke kunne komme etter.
I det samme kom det en stor oldenborre flygende, den fikk øye på henne, og straks slo den kloen rundt det smekre livet hennes og fløy til det største grønne bladet i treet, Siden kom alle de andre oldenborrene som bodde i treet, på besøk.
De så på Tommelise og frøken-oldenborrene trakk på følehornene og den ene sa: “Hun har jo ikke mer enn to ben, det ser ynkelig ut.” “Hun har ingen følehorn!” sa en annen. “Hun er så smekker om livet, fysj! - hun ser ut som et menneske! Så stygg hun er!” Da alle de andre sa hun var stygg, trodde han det til slutt også og ville ikke ha henne.
De fløy ned av treet med henne og satte henne på en tusenfryd.
Hele sommeren levde den stakkars Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet seg en seng av gresstrå og hengte den under et stort skreppeblad, så det ikke skulle regne på henne. Hun plukket det søte ut av blomstene og spiste, og drakk av duggen som hver morgen lå på bladene.
Slik gikk sommeren og høsten, men nå kom vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så vakkert for henne, fløy sin vei, trærne og blomstene visnet, det store skreppebladet hun hadde bodd under, krøllet seg sammen og ble bare en gul, vissen stilk, og hun frøs forferdelig, Det begynte å snø, og hvert snøfnugg som falt på henne, var som når man kaster en hel skuffe full på oss, for vi er store, og hun var jo bare en tomme lang. Så svøpte hun seg inn i et vissent blad, men det varmet ikke noe, og hun skalv av kulde.
Like utenfor skogen, hvor hun nå var kommet, lå det en stor kornåker, For henne var det som å gå gjennom en hel skog, og sånn som hun skalv av kulde! Så kom hun til markmusenes dør. Der bodde markmusen lunt og godt, hadde hele stuen full av korn, et herlig kjøkken og spiskammer. Tommelise ba om et lite stykke av et byggkorn, for hun hadde ikke fått noe å spise på to dager.
“Stakkars lille deg” sa markmusen, for det var i grunnen en snill gammel markmus. “Kom bare inn i den varme stuen og spis med meg!”
Hun likte Tommelise så godt at hun sa: “Du kan godt få bli hos meg i vinter, men da må du holde stuen min pen og ren og fortelle historier, for det liker jeg så godt.” Tommelise gjorde som den snille, gamle markmusen forlangte, og hadde det så bra.
“Nå får vi nok snart besøk.” sa markmusen, “Naboen min pleier å komme på besøk hver åttende dag. Han har det enda bedre enn jeg, Kunne du få ham til mann, var du vel forsørget. Men han kan ikke se. Du må fortelle ham de aller fineste historier du kan!”
Men det hadde ikke Tommelise lyst til, hun ville jo ikke ha naboen, for han var en muldvarp. Han kom på besøk i den svarte fløyelspelsen. Han var så rik og lærd, sa markmusen, muldvarpen forelsket i henne, på grunn av den vakre stemmen, men han sa ikke noe, for han var en sindig mann.
Han hadde nylig gravd seg en lang gang gjennom jorden fra sitt til deres hus, og i den fikk markmusen og Tommelise lov til å spasere når de ville. Men han sa at de ikke måtte bli redde for den døde fuglen som lå i gangen. Det var en hel fugl med fjær og nebb, den var visst død ganske nylig, da vinteren begynte, og begravd akkurat der hvor han hadde lagd gangen sin.
Muldvarpen tok et stykke trøske i munnen, og gikk foran og lyste for dem i den lange, mørke gangen. Da de kom dit hvor den døde fuglen lå, satte muldvarpen den brede nesen sin mot taket og presset jorden opp, så det ble et stort hull som lyset kunne skinne ned gjennom. Midt på gulvet lå det en død svale. Tommelise syntes så synd på den, hun var jo så glad i alle småfuglene.
Tommelise sa ingenting, men da de to andre snudde ryggen til fuglen, bøyde hun seg ned, skjøv til side fjærene som lå over hodet på den og kysset den på de lukkede øynene. “Kanskje det var den som sang så vakkert for meg i sommer,” tenkte hun.
Om natten fikk Tommelise ikke sove, så hun sto opp og flettet et stort, vakkert teppe av høy, og det bar hun ned og bredte over den døde fuglen, la bløt bomull som hun hadde funnet i markmusenes stue, på sidene av fuglen, for at den skulle ligge varmt i den kalde jorden.
“Adjø, du vakre fugl!” sa hun. Så la hun hodet inntil brystet på fuglen, men ble helt forskrekket i det samme, for det var liksom noe som banket der inne. Det var fuglehjertet. Fuglen var ikke død, den lå i dvale, og nå var den blitt varmet opp og fikk liv igjen.
Om høsten flyr alle svalene bort til varmere land, men er det én som blir forsinket, så fryser den slik at den faller død ned.
Tommelise skalv voldsomt, men tok mot til seg, la bomullen tettere rundt den stakkars svalen og hentet et krusemynteblad hun selv hadde hatt til dyne, og la det over hodet på fuglen.
Natten etter listet hun seg ned til den igjen, og da var den helt levende, men så slapp at den bare et øyeblikk kunne åpne øynene og se Tommelise, som sto med et stykke trøske i hånden, for annen lykt hadde hun ikke.
“Takk skal du ha, du søte lille pike!” sa den syke svalen. “Jeg er blitt så god og varm, snart får jeg kreftene igjen, ute i det varme solskinnet!”
Hele vinteren ble den her nede. Verken muldvarpen eller markmusen fikk vite noe om det, for de likte jo ikke den stakkars fattige svalen.
Så snart våren kom sa svalen adjø til Tommelise. Svalen spurte om hun ikke ville følge med, hun kunne sitte på ryggen dens, og så skulle de fly langt ut i den grønne skogen. Men Tommelise visste at den gamle markmusen ville bli bedrøvet om hun bare dro fra henne på den måten.
“Nei, det kan jeg ikke!” sa Tommelise. “Adjø, adjø, du søte lille pike!” sa svalen og fløy ut i solskinnet. Tommelise så etter den, og hun fikk tårer i øynene, for hun var blitt så glad i den stakkars svalen.
Tommeliten var så bedrøvet. Hun fikk ikke lov å gå ut i det varme solskinnet. Kornet, som var sådd på åkeren over huset til markmusen, vokste også høyt opp i været,
“I sommer skal du sy på utstyret ditt,” sa markmusen til henne, for nå hadde naboen, den kjedelige muldvarpen i den svarte fløyelspelsen, fridd til henne. “Du skal ha både ulltøy og lintøy! Nå som du blir muldvarpens kone!”
Markmusen leide fire edderkopper til å spinne og veve natt og dag. Når sommeren var over, skulle bryllupet med Tommelise stå, men hun var ikke det minste fornøyd, for hun var ikke noe glad i den kjedelige muldvarpen. Da det nå ble høst, hadde Tommelise alt utstyret ferdig.
“Om fire uker skal du feire bryllup!” sa markmusen til henne. Men Tommelise gråt og sa at hun ikke ville ha den kjedelige muldvarpen.
” Det er jo en fin mann du får! Den svarte fløyelspelsen har selv ikke dronningen maken til! Han har både i kjøkken og kjeller. Takk du din skaper for ham!”
Så skulle de ha bryllup. Muldvarpen var allerede kommet for å hente Tommelise. Det stakkars barnet var så bedrøvet, nå skulle hun si adjø til den vakre solen, som hun iallfall hadde fått lov å stå i døren og se på da hun var hos markmusen.
“Adjø, du klare sol!” sa hun og rakte armene høyt i været, Hils den lille svalen fra meg om du får se den!”
“Kvirrevitt, kvirrevitt!” sa det i det samme over hodet hennes. Hun så opp, det var den lille svalen som kom forbi. Straks den fikk se Tommelise, ble den så glad. Hun fortalte den hvor nødig hun ville ha den stygge muldvarpen til mann, og at hun skulle bo dypt under jorden, der solen aldri skinte. “Nå kommer den kalde vinteren,” sa svalen. “Jeg skal fly av sted til et varmere land, vil du bli med? Du kan sitte på ryggen min, så flyr vi dit solen skinner finere enn her, hvor det alltid er sommer og skjønne blomster?
“Ja, jeg vil bli med deg!” sa Tommelise og satte seg på ryggen til fuglen, og så fløy svalen høyt opp i luften over skog og sjø, høyt over de store fjellene hvor det alltid er snø. Tommelise frøs i den kalde luften, men så krøp hun inn under de varme fjærene og stakk bare det lille hodet frem for å se alt det vakre under seg.
Så kom de til de varme landene. Der skinte solen mye klarere enn her, himmelen var to ganger så høy, og på grøfter og gjerder vokste de skjønneste grønne og blå vindruer. Under de vakre grønne trærne ved den blå sjøen lå det et skinnende hvitt marmorslott fra gamle dager. Øverst oppe var det mange svalereir, og i et av dem bodde svalen som hadde båret Tommelise.
“Her er huset mitt!” sa svalen. “Men vil du selv velge en av de praktfulle blomstene som vokser der nede, skal jeg sette deg der, og du får det så nydelig som du bare kan ønske deg!”
“Det var fint!” sa hun og klappet i de små hendene sine.
Svalen fløy ned med Tommelise og satte henne på et av de brede bladene, men hvor forbløffet ble hun ikke! Det satt en liten mann midt i blomsten, så hvit og gjennomsiktig som om han var av glass. Den vakreste gullkrone hadde han på hodet, og de deiligste klare vinger på skuldrene, og selv var han ikke større enn Tommelise. Han var blomstens engel. I hver blomst bodde det en slik liten mann eller kone, men denne var kongen over dem alle.
“Å, så pen han er!” hvisket Tommelise til svalen. Den lille prinsen ble så redd for svalen, for det var jo en kjempefugl sammenlignet med ham, som var så liten og fin, men da han så Tommelise ble han så glad, hun var den aller vakreste piken han noen gang hadde sett. Derfor tok han gullkronen av hodet og satte den på henne, spurte hva hun het og om hun ville være konen hans, så skulle hun bli dronning over alle blomstene!
Det var noe til mann, så annerledes enn paddens sønn og muldvarpen med den svarte fløyelspelsen. Hun sa derfor ja til den vakre prinsen, og fra hver blomst kom det en dame eller herre, og de var så nydelige at det var en fryd. Hver av dem hadde med en presang til Tommelise, men den beste av alle var et par vakre vinger fra en stor hvit flue. De ble festet på Tommelises rygg, og så kunne hun også fly fra blomst til blomst. Gleden var stor, og den lille svalen satt oppe i redet og sang for dem så godt den kunne, men i hjertet var den bedrøvet, for den var så glad i Tommelise og ville aldri skilles fra henne.
“Adjø, adjø!” sa den lille svalen og fløy igjen bort fra de varme landene, langt bort, tilbake til Danmark. Der hadde den et lite rede over vinduet hvor mannen bor som kan fortelle eventyr, og for ham sang den “kvirrevitt, kvirrevitt” - og derfra har vi hele historien.
